London får beskjed også fra den hemmelige radiostasjonen Koppa i Ålesund om at Tirpitz ligger i Fættenfjorden i Trondheimsfjorden. Flere etterretningsgrupper har nå varslet om slagskipets tilholdssted. Skipet blir fulgt av lokale grupper i Stjørdal- og Åsenområdet. (03.02.1942)

Slottet opprettes som «Kansli» (foretrukket framfor «kanselli»), der Quisling skal ha sine kontorer sammen med en kanslisjef med ekspedisjonssjefs rang og lønn, 3-4 byråsjefer og tilhørende sekretærer og assistenter, til sammen 8-12 personer. Kanslisjef er Ørnulf Lundesgaard, NS’ fylkesfører i både Hedmark og Oppland. Kansliet skal behandle alle innkommende henvendelser til Quisling, både som parti- og statssjef. Hit skal også benådnings- og løslatelsessøknader komme, noe som kommer inn i stort antall etter hvert som stadig flere får sine pårørende fengslet. Slike søknader skal så fremmes for den rette tyske myndighet, og kansliet besørger korrespondansen med de pårørende. (03.02.1942)

Oslo og Akershus fylkesting holder ekstraordinært møte i anledning statsakten på Akershus. 20 000 kroner tildeles Den norske legion. (03.02.1942)

To biler med Gestapo-kjennetegn kommer til Ullevål sykehus og ber om å få utlevert fire syke fanger, derav stortingsmann Carl Wright, som ligger under streng bevoktning. Gestapo-mennene, som er motstandsmennene Arne Mollén og Roar Oppsahl i utkledning, fører fangene i dekning. (02.02.1942)

En ved-handler i Oslo blir arrestert og idømt to års fengsel for å ha tatt opp bestillinger på ved og innkassert 34 000 kroner uten at veden har blitt levert. En agent for vedkommende blir idømt fem måneders fengsel for å ha narret fem kjøpere til å betale seg 1200 kroner. (02.02.1942)

En lege i Oslo og en dyrlege i Svelvik blir av Medisinalstyrelsen fratatt retten til å skrive ut resepter på spiritus og brennevin for et halvt år. (02.02.1942)

Utenfor hovedpostkontoret i Oslo er det en lang kø av filatelister som vil sikre seg førstedagsstempel på de to nye Quisling-frimerkene. Også utenbys fra meldes det om stor interesse. (02.02.1942)

I Christiansands Tidendes referat av Quislings tale ved statsakten, har det sneket seg inn en trykkfeil. I referatet står det: «Intet kan bedre bekrefte riktigheten av den vei NS har gått og fremdeles går enn det faktum at det store gross av dets motstandere består av arbeidere, bønder, fiskere, og at den norske kvinne står ved deres side i kameratslig samhold». Det var selvfølgelig tilhengere ministerpresidenten sa. Saken vekker stor oppstandelse, det blir forhør og arrestasjoner, men det hele glir snart over. (02.02.1942)

Gårsdagens statsakt ble en stor skuffelse for Quisling og hans NS-kolleger. Det var Terboven som var hovedpersonen, og helt til det siste trodde NS-lederne at han ville frasi seg makt. Det skjedde ikke, og det er nå klart for alle at Terboven ikke vil gi fra seg noe av sin makt. Quisling er rasende over at Terboven igjen har ødelagt for han og ikke innfridd hans forhåpninger. (02.02.1942)

Dagens seremonier avsluttes med et fakkeltog der Quisling står på balkongen til Grand Hotel for å motta hyllest fra partifeller. En bankett i Quislings hjem «Gimle» på Bygdøy setter punktum for kvelden. (01.02.1942)

Under en gallaforestilling i Nationaltheatret er ikke den nye ministerpresidenten til stede. Quisling og hustruen holder seg borte på grunn av et rykte om attentat. (01.02.1942)

Ledelsen i Rederiforbundet blir avsatt, noe som gjør det enklere å unngå at norske fartøyer kommer i alliert tjeneste. (01.02.1942)

De to frimerkene med Quisling-motiv blir utgitt i rødbrun farge: 20 + 30 øre og 1-2-1942 RIKSTINGET med Quislings portrett. (01.02.1942)

Quisling kjører i bilkortesje til Slottet og påberoper seg utøvelse av all makt som tidligere var tredelt mellom konge, regjering og storting. Selv grunnloven må om nødvendig tre til side for at han skal nå sine mål. (01.02.1942)

Rolf Hesselberg omtaler oppstanden i og rundt Nidarosdomen i sine memoarer. Som 21-åring deltar han i gudstjenesten med domprost Arne Fjellbu:

(01.02.1942)

I Trondheim benytter nazistene Nidarosdomen for å markere statsakten. Domprost Arne Fjellbu har dermed blitt nektet å forrette den ordinære gudstjenesten. En enorm folkemengde møter da opp for å bli med på en gudstjeneste senere på ettermiddagen, men de fleste får ikke plass i kirken. Folkemengden samler seg for å synge salmer utenfor domkirken, hvilket blir oppfattet som en politisk demonstrasjon. Kirken blir stengt og Fjellbu blir avsatt fra domprostembetet. Etter hvert blir han internert og senere forvist fra Nidaros bispedømme. Fjellbu kaller episoden «det mest uhørte brudd på kirkefreden som har funnet sted i mange generasjoner». (01.02.1942)

Terboven har godtatt de kommissariske statsrådenes avskjedssøknader. Quisling blåser i sin tale opp statsaktens betydning ved å påstå at denne dagen er den største i landets historie, større enn 17. mai 1814 og 7. juni 1905. Det er imidlertid klart for alle at Terboven ikke vil gi fra seg makt. (01.02.1942)