Mange av prestene landet rundt leser under gudstjenesten opp en erklæring som er et ultimatum til NS-myndighetene. Erklæringen tar opp igjen innvendingene mot ungdomstjenesten og peker på foreldremyndigheten som sentral. Erklæringen fremmer også at når kirken som “evangeliets og Guds buds vokter” kommer med kritikk og advarsler, plikter den verdslige myndighet å høre på dem. Erklæringen slutter slik:

(22.03.1942)