BAKGRUNN: Mye tyder på at den norske NS-ledelsen vet godt hvilken skjebne som venter jødene. NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, har nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel reiste Jonas Lie med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen fra 23. til 25. oktober 1941. Quisling og Riisnæs har også nylig besøkt Ukraina og fikk vite om at de fleste jødene i området er drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs har sett, var slavearbeidere. Einar Rustad, en av lederne i NS Ungdomsfylking, har vært på en landbrukskonferanse i Łódź og ble vist rundt i gettoen. Han hevder at de fryktelige forholdene i gettoen opprørte ham. Hans S. Jacobsen, redaktør i det nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok, får nå i løpet av juni et brev fra en bekjent i Sicherheitsdienst i Katowice-distriktet (som også omfatter Auschwitz), som skriver at «der gjør man kort prosess» med polakker og jøder. Mange norske frontkjempere, spesielt i SS-Division Wiking, er vitner og medvirker trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette blir også offentliggjort i NS-pressen. Klaus Grossmann, som arbeider for Gestapo-avdelingen for «Jøde-, frimurer- og kirkesaker» i Norge og er tiltenkt rollen som leder for vaktstyrken ombord på DS Donau og MS Gotenland, uttaler at de «ikke har lov» til å vite hvilken skjebne som venter jødene; «det er best å ikke tenke på det, ellers vil tilværelsen bli uutholdelig». Noen av de tyske vaktene på Grini har også kjennskap til hva som venter jøder som skal bli deportert. Odd Bergfald forhører Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapos Osloavdeling etter krigen, og Fehmer erkjenner da at han tidlig kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland». Bildet viser Quisling på besøk hos norske frivillige på østfronten, i Kalinowo, mai 1942. (03.06.1942)