Det var ingen matkrise å spore før nyttår, men nå i løpet av våren 1941 begynner knappheten på matvarer å bli følbar i store deler av landet. I Nord-Norge er det særlig ille: Folk i Ballangen har fått kjøpt kjøtt bare én gang etter jul, og forretningene i Narvik har sett seg nødt til å innføre et kortsystem for tildeling av kjøtt. Også på Vestlandet, spesielt i Bergen, er kjøttforsyninger helt utilstrekkelige. En god del av det lille som kommer går direkte til Wehrmacht. Egenproduksjon av kjøtt er ofte løsningen. De aller fleste vil satse på villagriser og kaniner, men det er ingen billig fornøyelse å skaffe disse. Prisene har skutt i været og mange selgere blir anmeldt for å ta overpris. En handelsmann i Skien inkasserer 150 kroner per grisunge, og han blir ilagt bot på 500 kroner. 1100 kroner blir inndratt. Kaniner kommer opp i 50 kroner per stykk og noen ganger mer enn det. I de større byene utvikler det seg produksjon av kjøtt og flesk i kollektiv og kommunal regi. I Oslo får blant annet en del velforeninger i stand en ordning som går ut på at man «forpakter bort» griser til enkelte gårder. Her skal grisene fôres opp slik at de blir juleflesk for de rettmessige eierne. Kanineiere slutter seg sammen i kaninavlslag og avisene skriver mye om effektivt kaninhold. Kaninkjøtt blir et verdifullt og velsmakende tilskudd til kostholdet i norske hjem. (15.04.1941)